 Av Harald Ruud
Mandag 29.09 sa hestesportens informasjonssjef, Kjell Terje Ringdal, opp sin stilling etter å ha vært i stillingen i mindre enn halvannet år. I mai 2006 sa Tom Berntzen opp i fra samme stilling etter å ha jobbet i hestesportens hus i kun 4 måneder. Han er nå Strømsgodset-direktør. Hvorfor slutter de i stillingen tross relevant bakgrunn fra politikk, kommunikasjonsrådgivning og reklamebransje? Svarene ligger i hestesportens håpløse organisasjon!
Jeg har ingen tro på at analysene innen hestesporten selv, eller i ukene fremover i redaksjonen i TGN for den saks skyld, vil komme opp med gode svar på hvorfor informasjonssjefene slutter raskt i stillingen. Når jeg raskt konkluderer slik, er det fordi disse miljøer er blant årsakene til at dyktige ledere rett og slett ikke gidder å jobbe i hestesportens hus.
”Man mister oversikten og blir nærsynt”, sier Kjell Terje Ringdal……
 ”Viljen til å løfte blikket og posisjonere seg annerledes er definitivt der, men det stopper seg når man kommer til det store daglige trykket. Da mister man oversikten, og blir mer nærsynt. Det hemmer sportens evne til å løfte blikket”. Dette sier en åpenhjertlig Ringdal i TGN-intervjuet, der han redegjør for sin beslutning om å slutte.
”Nytenkning må til”, er et forslitt utsagn som ofte nevnes i kommentarer, artikler og debattinnlegg i TGN. I dette ligger en erkjennelse hos mange engasjerte at viktige endringer for rammevilkår og organisering av hestesporten må på plass. Men der stanser det.
Når Ringdal snakker om at ”man mister oversikten og blir nærsynte”, da er dette er presis observasjon og diagnose. Sannheten er at de ledere innen sporten som ser behovet for viktige endringer, de er ikke de rette ledere med de nødvendige visjoner og tyngde for å få frem endringene! Dette gjelder styre og generalforsamling i Norsk Rikstoto. Det gjelder styre og administrativ ledelse i Det Norske Travselskap. Når ledelsen i en milliardbedrift ikke evner å sette opp tidsriktige og nødvendige mål for de utfordringer organisasjonen har, ikke evner å stake ut en bredt akseptert politisk og bærekraftig kurs videre, og ikke evner å ta nødvendige og strukturelle grep, da blir det meste feil.
Informasjonssjef Ringdal poengterer i TGN: ”Det er for så vidt en iskald beslutning som bygger på det faktum at jeg ikke føler jeg når over alle ambisjoner sporten har til min stilling. Jeg står i fare for å forskreve meg! I et slikt tilfelle velger jeg i stedet å trekke meg før det hele bare blir trist og leit”.
Ringdal etterlyser klare og nødvendige veivalg. Han etterlyster strukturelle grep i organisasjonen for å kunne utøve den jobb han er satt til å lede. Skal man kommunisere, må man nødvendigvis vite hva man skal presentere i sitt budskap! Når ledelsen i organisasjonen ikke vet, eller man gir mange tilrådninger slik at man ”forskrever seg”, da blir rammen for en dyktig informasjonssjef mildt sagt uklar.
Informasjonssjef Ringdal hadde to alternativer: 1) Fortelle organisasjonen hvorledes bedriften bør utvikles videre, og be alle som mener og synser noe annet enn de strategiske valg som er trukket opp, om å holde kjeft, eller 2) Å slutte, og overlate jobben som informasjonssjef til en nyrekruttert puddel, som sannsynligvis ikke evner noe som helst, bortsett fra å svi av en del reklame-millioner, og produsere en del papir internt i en skakkjørt organisasjon. For Kjell Terje Ringdal ble valget enkelt, også fordi han ikke har lang fartstid fra hestesportens organisasjon og ikke kjenner alle rundingsbøyene han måtte ta tak i.
Når Ringdal tiltrådte stillingen, het det: ”Han skal gjøre trav folkelig og forståelig, bruke 60 millioner på markedsføring, og sørge for at benkene og bongene fylles”.
Under ”skratt, roser og agurknytt” for april 2008 skrev vi på websiden en omtale av en fyldig 8 siders reportasje som sto i Dagens Næringsliv den 09. mars. Redegjørelsen og konklusjonene fortjener å bli lest en gang til. DN-reportasjen var dypt skuffende, og vi antydet allerede på dette tidspunkt at ”kommunikasjonsdirektøren har lagt inn en velbegrunnet avskjedssøknad”.
Den reelle situasjon er at vi har hatt en kommunikasjonsdirektør som har kommunisert et budskap som hestesporten ikke har vært tjent med, og det i en organisasjon som ikke vet hva de vil kommunisere, gitt at rammen skal være økonomisk bærekraftig og ha bred politisk tilslutning. Som vi skrev: ”Hvis prosjektene ikke er gode nok, og når lederne innen sporten ikke er gode nok, da blir det lett luftslott”.
Vi har forundret oss over grunnlaget for kampanjer og diverse medieomtale under Ringdal-perioden. Til det man har holdt på med, vil vi bare si:
· Ikke bruk avdanket SP-politiker Johan J Jacobsen, bryllupsplanlegger og homofil partyfikser Ronnie Ottem, øldranker Erland Vestby eller kommunist og SV-politiker Jan Otto Hauge som ”profiler” innen hestesporten hvis dere skal rekruttere nye miljøer og personer til travbanene.
· Slutt å tro at spill kan markedsføres som såpe, pølser og pizza. Dvs man kan gjøre det, hvis ambisjonene for sport og spill er lave nok!
Det må da irritere noen at Spillerforeningen alltid har rett!
På Spillerforeningens webside finner du en rekke artikler om fremtidens spillemarked, rammer fra EU-systemet som norske politiske myndigheter må forholde seg til, utfordringer for hestesportens organisasjon, og da spesielt DNT hvor det er mye grums å ta tak i.
For Spillerforeningen er det viktig at man presenterer et produkt som bygger på optimal tilbakebetalingsprosent, og som markedsføres innenfor sunne og ideelle rammer. Dette er for oss hva som er sosialpolitisk akseptabelt.
Spillerforeningen har alltid hatt vekst for Norsk Rikstoto og norsk hestesport, sportslig sett, som ambisjon for sin agenda. Selv om vi er tydelige og kritiske, og noen oppfatter oss der og da som negative, er det feil. Vi legger frem synspunkter, strategier og målsetninger som burde vinne frem innen sportens organisasjon. Som vil gi vekst for spillet, og sunne vilkår for alle aktive.
NR-direktør Harald Dørum har en formidalbel jobb. Interessant, krevende på flere måter, utfordrende, og mange er avhengig av at han lykkes. Vi ønsker oss en Harald Dørum som er enda noe tøffere. Enda noe skarpere. Enda tydligere i hvilke endringer som må på plass innen DNT-systemet, slik at hestesporten reelt kan utvikles. Men han kan ikke gjøre dette alene. Styrelederen må stille opp. Styret må bidra.
Men hvor mye styre og ledelse i DNT vil bidra, er vi usikre på. Noen vil sikkert også hevde at NR-direktøren ikke skal blande seg bort i hva DNT har på sin agenda. De strateginotater som presenteres fra DNT, kunne like gjerne vært produsert i kooperativene ved Svartehavet i den gamle Sovjet-staten. Gjennomregulert. Kostbare og feilstyrte selektive tiltak. Støtteordninger for deler av virksomheten som ikke har noen fremtid i seg. En uendelighet med møter og prat.
”Her må nytenkning til”, var det mange som sa. Det betyr først at man få ta frem møkkagrepet, fjerne driftskostnader og deler i organisasjonen som kaster lite av seg, og stille spørsmålene:
1. Hvordan bør norsk hestesport se ut om 5 år? Hva kan vi lære av Sverige og Frankrike?
2. Hvordan bør sporten være organisert? Kan beslutningsprosesser gjøres mer effektive med redusert demokrati?
3. Hvilke rammer bør vi gi fullblodshesten og varmblodshesten, som er de to hesterasene som har en fremtid foran seg, som interesserer flere grupper av spillere og nye kundegrupper?
4. Hvor raskt kan vi begrense populasjonen av kaldblodshest, en særnorsk og kostbar rase som gradvis bør reduseres? Kan antallet kaldblodshester bli redusert med 500 i løpet av 5 år?
Det er mulig å flytte flere hundre millioner kroner hvert år, totalt regnet, på en bedre måte innen hestesporten. Bedre sportslige resultater i løpsbanene, flere hester på europeisk nivå, flere oppdrettere, trenere og eiere som en sunnere økonomi, når man bruker tid og økonomi på de to hesteraskene som har fremtiden foran seg. Men skal de skje, må en del velorganiserte amatører holde kjeft, eller snu seg rundt og engasjere seg i varmblods og fullblods. Ikke umulig, men det krever forståelse og aksept for hva som vil tjene fellesskapet.
Men viktigst: Skal publikum komme tilbake til banene, skal hestesporten bli mer attraktiv for noen flere enn noen småbønder fra Numedal og Kongsvinger-traktene, må rammene tilpasses nye interessantgrupper. Spilltilbudet fra NR må optimaliseres. Kompetansespilleren og hestesporten burde egentlig ha samme agenda – men da er det en del personer som må tenke annerledes innen sporten og dårlig fungerende Lotteritilsyn.
|
