Det er selvsagt tragisk når Bjarte Baasland, sønnen til biskop Ernst Baasland i Stavanger, taper millionbeløp på spill. Denne saken inneholder alle ingredienser for å bli en stor mediesak, noe vi registrerte straks saken ble kjent hos flokkdyrene i Akersgaten.

Vi kan i utgangspunktet oppsummere saken til følgende:

1.    Bjarte Baasland har opptrådt som verdens mest tullete amatør. Han har startet med spill i et betydelig volum uten å ha noe som helst greie på forutsetningene for attraktivt og lønnsomt spill.
2.    Bjarte Baasland har hatt nytte av og har utnyttet sin fars tillit ved at far er biskop.
3.    Gjennom denne tillit har han kunnet låne et betydelig millionbeløp fra blant annet Cecilie Nustad, en rik og god bekjent av familien.
4.    Bjarte Baaslands mor har vært ”megler” eller mellomledd for lånene. Hun må mangle alt av varsellamper, og må åpenbart ha trodd at hun og familien er sponset av høyere makter – og at de har kunnet tillate seg hva de har gjort over flere år!?
5.    Sønnen har sagt at han har nyttet millionene til IT-investeringer. Dette var løgn. Nå må han be om tilgivelse for sine synder – samtidig som han ventelig får sin straff ved bobehandlingen eller i en norsk domstol.

Vi kan alle gjøre dumheter. Noen kjører bil for fort og havner i en ulykke. Noen hopper i fallskjerm fra Trolltindene, og forulykker. Noen taper penger i perioder på aksjemarkedet. Alt handler om det personlige ansvar, og hvilken risiko du selv ønsker å ta ved din adferd. Men historien med familien Baasland overgår det meste. Hva har mor og far Baasland gjort for å kvalitetssikre sine ”investeringer” hos sønnen i Tsjekkia? Hva har foreldrene sagt, eller hvorledes har mor og far forledet bekjente av familien til å bidra med millionbeløp som lån til utenlandske luftprosjekter?

Sønnens spilleadferd er et skoleeksempel på hva man ikke skal gjøre. Jeg kan gi mange råd, men la meg kun nevne: Bjarte Baasland og andre som måtte tenke og oppføre seg som han, eller nesten som ham, bør snarest lese Jon Erik’s spillvett-regler som man finner på vår webside! Disse reglene fra førsteamanuensisen fra universitetet i Bergen er oppdragende, og setter grenser for det personlige ansvar og hvorledes man skal opptre for å få spill som en sunn og hyggelig personlig underholdning.

Denne saken handler om personlig ansvar. Hvem har rett til, hvem skal ha anleding til hva, og hvem har ansvar for hva. Journalistene vil imidlertid bruke saken i sin egen agenda. La oss få regler og offentlig kontroll, roper man i hylekoret blant journalister som ikke har spillfaglig erfaring. Som om vi ikke har nok regler, forskrifter og kontroll i det offentlige apparat allerede.

Jeg savner at temaet ”spillfaglig kompetanse og erfaring” settes opp som et informasjonstema, både hos spilleselskaper – Norsk Rikstoto, Norsk Tipping og andre – og selsagt i mediene. Det eneste magasinet som bygger opp under denne intensjon, er Spillernes Blad og redaktør Bjørn Håkonsen. Alle som har ambisjoner om spill ut over beskjedent amatørnivå, bør bli abonnementer på SB! Men når eksempelvis Norsk Rikstoto ikke vier temaet oppmerksomhet, er det fordi de selv presenterer spilleprodukter hvor flere av produktene er illusoriske. De skaper holdninger av spillet og inntrykk i store spillermiljøer som vi gjerne skulle vært foruten. Spillerforeningen har vært det fagmiljø i Norge som har viet temaet mest oppmerksomhet gjennom flere år. (se vår webside).

Spillselskapene er seriøse aktører, i hvert fall det store flertall av dem. Disse selskapene har rutiner, eller bør legge inn rutiner i sin administrasjon, der man setter grenser for hva en enkeltperson kan tape. Trottingbet som et seriøst selskap, har det.. Flere selskaper oppgir at de har det samme. Med en fremtidig lisensordning, vil mye bli normalisert, flere får innsikt, og et bredt politisk miljø vil føle seg komfortable. Vi får en lisensordning for spilleselskaper i 2010 i Skandinavia – men det er bare så trist at vi må passere en del rundingsbøyer og rydde opp i en del politisk støy i mellomtiden. Men sånn er det.